Tre filmar på fem år viste på nytt at ein science fiction-storfilm kan vere stillferdig.
Arrival
Det sentrale problemet i Arrival er grammatikk. Trusselen kjem frå tolv regjeringar som driv med tolv inkompatible omsetjingar, ikkje frå dei besøkande, og filmen bruker speletida si på arbeidet med å forstå i staden for på følgjene av å ikkje klare det.
Blade Runner 2049
Ein oppfølgjar til ein film som ikkje gjorde det godt kommersielt, laga med ei lengd på nær tre timar, om einsemd. Han gjorde det dårleg kommersielt òg. Han er dessutan den best fotograferte studioproduksjonen i tiåret og har alt overlevd det meste av det som slo han på kino.
Dune
Dune viste at framgangsmåten kunne skalere: medvite, humorlaust og trygt nok til å stoppe halvvegs i historia. Satsinga på ein andre del lukkast, og det var det som gjorde forma levedyktig for andre filmskaparar.
Det dei har til felles
Alle tre handlar om menneske som prøver å forstå eit system som ikkje bryr seg om dei gjer det. Ingen av dei endar med ein kamp som ordnar noko som helst.